Hvorfor blir alle så stille og triste når noen får kreft? Er det ikke bare en sykdom som alle andre? Man kan jo sikkert få litt medisin og så blir man bra igjen?

Alle barn kjenner noen med kreft, og den første kontakten med sykdommen kan være nokså forvirrende for dem. Barn skjønner fort at vi voksne reagerer helt annerledes på en kreftsykdom enn på en forkjølelse. I løpet av de siste årene har jeg snakket med mange kreftrammede barnefamilier for å samle noen av spørsmålene barn har om kreft.

Ofte er det vanskelig for barna å forstå hvorfor vi voksne plutselig begynner å hviske eller snakke over hodet på dem. Det samler seg en stor boble med tusenvis av spørsmål, og barna tør ikke alltid å si ifra. De skjønner at det er et ubehagelig tema for oss. Barnas fantasi tar over, og de prøver å finne svarene selv. Da blir kreftsvulsten til et farlig monster som spiser opp kroppen fra innsiden. De blir plutselig sikre på at alle med kreft kommer til å dø, og at sykdommen sprer seg som basselusker i huset til de syke.

Hvor smittsomt er kreft?
Allerede i barneskolealderen blir sykdommen ofte forbundet med døden. De har kanskje hørt at bestefaren til kompisen døde av kreft. Noen er redde for å bli med noen hjem som har en kreftsyk mamma. Hva hvis hun lager mat og så får de kreft selv? At de fleste faktisk kan bli friske igjen, er det ofte mange som ikke vet. At kreft ikke er smittsomt er heller ikke enkelt å forstå, hvis man er vant til sykdommer som omgangssyke og vannkopper.

Kan jeg kose med min syke bestemor?
Statistikken sier at hver tredje av oss vil få en kreftdiagnose i løpet av livet. Over 3000 barn opplever hvert år at en forelder blir syk av kreft, og mange flere har kreftsyke besteforeldre. Det er vårt ansvar å fortelle dem at det ikke er farlig å kose med en syk bestemor, eller at de ikke kommer til å få kreft bare fordi pappa har det. De får heller ikke kreft hvis de deler mat og drikke med en syk kompis eller hvis de glemte å smøre seg med solkrem en sommerdag.

Hvordan snakke om kreft med barn?
Vi kan hjelpe dem å snakke om kreft like lett som en forkjølelse. Problemet er som regel ikke at barna er redde for kreft, men at vi voksne er redde. Det viktigste er at vi som voksne gir dem følelsen av å være en del av familien. De må vite at det er lov å spørre oss om alt de lurer på og at vi vil prøve å svare så godt vi kan.

Hvilke bilder kan vi bruke?
Bruk gjerne bilder fra hverdagen som barn kan forholde seg til. Fortell at kroppen vår har mye til felles med lego eller byggeklosser, at vi også er bygget av mange forskjellige klosser. Byggeklossene våre er bare mye mindre, og de er ikke livløse plastikkbiter. Alle celler har en oppgave og hjelper kroppen å fungere. Når noen får kreft har man syke celler i kroppen som ikke passer inn og som ikke gjør oppgavene sine. Hvis de begynner å ødelegge for de friske cellene rundt, kan kroppen bli syk. Det er veldig viktig at denne kreftcellen ikke blir fremstilt som slem. Kreftcellen er mer som ugress. Løvetannen vokser fordi den ikke vet bedre, og ikke fordi den har en ond plan om å ødelegge den fine plenen. Men den skal fjernes fra plenen, på samme måte som legene må fjerne kreftceller for å gjøre kroppen frisk igjen.Kreft som tema på alle barneskoler
Mange kreftpasienter føler seg stigmatisert, og ofte ønsker de ikke å stå i sentrum med sykdommen sin. En kreftsyk mor fortalte meg hvor sliten hun var av å måtte snakke om sykdommen sin hele tiden, og hun følte et enormt ansvar for å opplyse alle menneskene rundt seg om sykdommen sin – forklare det til foreldrene, lærere, passe på at alle vennene til barna fikk det med seg. Kreft er et stort samfunnstema, og jeg synes det burde være et tema i alle barneskoler, uavhengig av om de har akutte krefttilfeller i klassen eller ikke: Hadde det ikke vært fint hvis alle barn allerede visste hva kreft var før de møtte noen med kreft for første gang?

Det er vårt ansvar som voksne å hjelpe barna med å snakke om følelser og bekymringer. Så la oss mestre vår egen angst og hjelpe dem med å forstå.